Kunsthistorisk forenings sommermøte 2022

Kunsthistoriske forenings sommermøte finner denne gang sted i Emanuel Vigeland Museum.

Fem tidligere masterstudenter preseterer oppgavene sine, fulgt av en liten runde med spørsmål og kommentarer til hvert innleg. Det blir enkel servering, mulighet for å besøke mausoleet og rom for både faglige og ufaglige diskusjoner. 

Alle nye og gamle medlemmer er varmt velkommen.

14.00-14.10 

Velkommen

14.10-14.30 

Ingrid A. Lien: I sol og vann på Ingierstrand – mediering av modernistisk arkitektur. Aktører, medier og virkemidler

14.30-14.50 

Ingrid Birch Eide: Gilded Weathervanes: From Ship Stems to Church Spires

14.50-15.10

Ellen Stangnes: Alfheim svømmehall – etterkrigsmodernistisk glassarkitektur i Arktis

15.10-15.20 

Kort benstrekk

15.20-15.40 

Nanna Lenander: X-ray Aestetic. radiographic Vision in The Magic Mountain and Painting, Photography, Film

15.40-16.00 

Therese Wiles: Arkitim och Atriumhusene i Furubergveien. Om arkitektteamet, bostäder, rymliga element och materialitet

***

Sammendrag av de ulike masteroppgavene:

Therese Wiles: Arkitim och Atriumhusene i Furubergveien. Om arkitektteamet, bostäder, rymliga element och materialitet

Uppsatsen är en arkitekturhistorisk analys av Arkitim och Atriumhusene i Furubergveien. Arbetet är centrerat och strukturerat runt temat arkitektteamet, efterkrigstidens bostadsideal och materialitet i Norges arkitektur runt 1960. Det övergripande syftet med den här uppsatsen var att se djupare på arkitektteamet Arkitim som en arbetsform och öppna för nya förståelser av verket Atriumhusene i Furubergveien. Genom olika infallsvinklar har jag belyst och kartlagt hur arkitektteamet Arkitim etablerades, hur teamet samarbetat runt utformningen av Atriumhusene i Furubergveien, vilka förebilder som har inspirerat teamet i utformningen av projektet och hur teamets materialitet såg ut och varför. Uppsatsen bidrar med ny kunskap till ämnesområdet genom att kartlägga en viktig men mindre känd del av modern norsk arkitekturhistoria. Arkitim som arkitektteam placeras in i ett större sammanhang genom att se på hur samarbetet uppstod, hur det relaterar till samtidens strömningar och ger en grundlig kartläggning av tillblivelsen av atriumhusene i Furubergveien. Uppsatsen ger också en mer nyanserad bild av den norska arkitekturhistorien och i en del av uppsatsen visar atriumhusene i Furubergveien att de innehåller många olika aspekter och strömningar som stammar från olika läger.

Ellen Stangnes: Alfheim svømmehall – etterkrigsmodernistisk glassarkitektur i Arktis

En overordnet målsetting med essayet var et ønske om å åpne opp for ny forståelse for Jan Inge Hovigs virke som arkitekt, og få utvidet kunnskap om Alfheim svømmehall og samfunnshus ved å studere den prosessuelle utviklingen i tegningsmaterialet opp mot annet arkivmateriale. I 1956 fikk arkitekt Hovig i oppdrag av Tromsø kommune å tegne Alfheim svømmehall og samfunnshus. Svømmehallen sto ferdig i 1965 mens andre byggetrinn, samfunnshuset, aldri ble oppført. Svømmehallen er et ekspressivt etterkrigsmodernistisk idrettsbygg i glass, betong og tre og et uttrykk for etterkrigstidens optimisme og en representant for den nye tiden for landsdelen, ei tid der velferdsbygg som svømmehaller og samfunnshus var et nasjonalt satsningsområde. Selv om et stort antall svømmehaller ble bygd i denne perioden er typologien lite representert i arkitekturhistorisk forskning, både nasjonalt og internasjonalt. Svømmehaller og idrettsbygg fra perioden reflekterer oppbyggingen av velferdssamfunnet og sosialdemokratiet i Norge etter krigen. Derfor er Alfheim et interessant og viktig byggverk, både i arkitektur- og kulturhistorisk sammenheng. Da Hovig arbeidet med Alfheim samarbeidet han parallelt med arkitekt Christian Norberg-Schulz om andre prosjekter og deter sagt å ha vært en sammenheng mellom dette samarbeidet og Hovigs utforming av Alfheim svømmehall og samfunnshus. Mine funne viser derimot at dette var et jevnbyrdig samarbeid, der de grep fatt i hverandres positive elementer. Mine funn indikerer også at det ikke var interaksjon mellom Hovig og det progressive PAGON-miljøet.

Ingrid A. Lien: I sol og vann på Ingierstrand – mediering av modernistisk arkitektur. Aktører, medier og virkemidler

Funksjonalismen får for alvor innpass i Skandinavia på begynnelsen av 1930-tallet, primært med nye impulser innen arkitektur. I Norge ble funksjonalismen også noe som preget det visuelle uttrykket generelt, og fikk stor innvirkning på formgivning langt utover arkitekturfeltet. Det førte til et gjennomgripende stilskifte. I mellomkrigstiden skjedde dessuten en fremvekst av massemedier og propaganda som ble flettet inn i folks hverdagsliv. Ingierstrand bad ble benyttet som motiv i medieringsobjekter som formidlet et innhold til publikum, herunder fagartikler, presse, filmavis og reklamemateriell som plakater og turistbrosjyrer. Ingierstrand bad kan i denne sammenheng leses som et arkitektonisk verk som blir gjenstand for representasjon og for mediering.I essayet undersøker jeg derfor hvordan andre aktører fortolker arkitekturen ved Ingierstrand bad. Det er de visuelle virkemidlene som er i fokus. Essayet tar for seg et emne og tema som befinner seg i skjæringspunktet mellom arkitekturhistorie og designhistorie, og hvor skillet mellom to grener i kunsthistorie og visuelle studier i noen grad viskes ut. Samspillet mellom kategoriene arkitektur- og designhistorie er derfor et overliggende fokus i medieringsanalysen av Ingierstrand bad. Mine funn påviser sammenhengen mellom arkitektur og formidling av denne gjennom ulike medieringskanaler som ikke tidligere har vært forsket på. Det viser seg å være en direkte kobling mellom arkitektenes originaltegninger og fremstillingen av Ingierstrand bad i reklamemateriell, bl.a. i en plakat og turistbrosjyre. Mine funn viser også at arkitektene benyttet aviser til å skape blest om badeanlegget og stedets fasiliteter allerede før åpningen i 1933.

Nanna Lenander: X-ray Aesthetics. Radiographic Vision in The Magic Mountain and Painting, Photography, Film

Oppgaven undersøker røntgen som kunstnerisk og litterært virkemiddel og som motiv i kunsten og litteraturen. Jeg redegjør for forskjellige forståelser for og former for "røntgenblikk", og studerer hvordan disse ulike forståelsene og formene opptrer i romanen Trolldomsfjellet (1924) og i Moholy-Nagys Bauhaus-utgivelse Maleri, Fotografi, Film (1925). Målet for analysen var ikke å fortolke de to bøkene, men å bruke dem som kilder til ulike diskurser om røntgenbildet i den aktuelle perioden, og på den måten få en bedre forståelse for røntgenbildets rolle i modernismens kultur. Oppgaven er ment å kunne bidra til å nyansere forståelsen av røntgenbildets rolle i modernismens kultur. På begynnelsen av 1900-tallet blir røntgenbildet på den ene siden forstått som en forlengelse av det menneskelige øyet, som en slags gjennomborende transparensmaskin. På den andre siden kjennetegnes det av formale kvaliteter som opasitet og forvrengning, kvaliteter som kan assosieres med ikke-menneskelige former for persepsjon. Når røntgenbildene blir beskrevet i kunstverk og i litteratur, byr denne dobbeltheten på muligheter til å utforske grensene for det menneskelige sanseapparatet og å undersøke andre, ikke-menneskelige erfaringer.

Ingrid Birch Eide: Gilded Weathervanes: From Ship Stems to Church Spires

Jeg valgte å skrive om fire vindfløyer fra den tidlige middelalderen, som ikke var forsket så mye på, for å bidra til å utvide det som oppfattes som kunsthistorisk interessant og relevant; og belyse kunsten fra vår egen tidlige kulturarv. Det fragmenterte, delvis skadde materialet fjernet så langt fra sin opprinnelige kontekst, krevde tverrfaglighet og ulike innfallsvinkler som kunne komplementere hverandre. Målet var å si noe om hva slags betydninger vindfløyene kan ha hatt ut ifra hvordan de ble brukt på ulike måter. Materialitet, «agency», animisme og det sanselige formet i stor grad det teoretiske grunnlaget for oppgavens analyser. Bidraget til forskningen er kanskje særlig knyttet til det empiriske: selve materialet. Flere før meg har sett på de fire vindfløyenes opprinnelige tekniske funksjoner. Jeg baserte meg på en katalogisering av alle de kjente fløyene fra skandinavisk middelalder, samt fragmenter av tidligere fløyer og et utvalg middelalderske avbildninger av objekttypen. Konklusjonene mine angikk de fire eksemplarene jeg tok utgangspunkt i, men ble trukket på bakgrunn av den større materielle sammenhengen. Håpet er at dette vil gjøre det enklere å ta analysen videre i ny tverrfaglig forskning. Videre håper jeg å ha vist det komplekse, beskjedne, slående materialet som en av de rike middelalderske kildene til kunsthistorisk forskning og interesse, som i mye større grad burde vises frem, diskuteres og formidles.